Pølsesnak

Jeg skal love for at Sangfabrikkens popularitet har fået et løft efter jeg begyndte i sidste uge med at lægge dagsaktuelle rimerier ind. Tak til alle der har været forbi min blog og forhåbentlig syntes det var umagen værd. I virkeligheden skriver jeg den mest for min egen fornøjelses skyld, men der er også den bagtanke at nogen så kunne få lyst til at bestille mig til at skrive en tekst. Ordrebogen er tom for tiden – så kom bare!

I denne uge handler sangen om Søren Espersens trængsler efter han havde beskyldt Faktabutikkerne for at have afskaffet julen i et anfald af misforstået politisk korrekthed. Han havde set “vintermedister” i køledisken, men måtte stikke piben ind da det viste sig at Fakta også har “julemedister” med endnu mere af det gode. Andet vers handler også om pølser, men med mere lokalt perspektiv. I den nye Kunsthal 6100 i Haderslev sidder damer for tiden og syr patchworklapper der skal samles til en naturtro kæmpepølse, og der ligger vist megen lokal underfundighed i det projekt. Igen er melodien valgt under indtryk af den tilstundende højtid.

Pølsesnak

Mel.: Søren Banjomus

I Danmark har agurkerne om som’ren sin sæson
Ved vintertid, da strutter pølsers falliske facon.
Og nu hvor julen nærmer sig, så er der mere tryk
på tarme spilet ud med fars – skyl efter med lidt gløgg!
Nu går det ikke læng’re godt for Dansk Folkeparti.
Før var de populære, nu kan ingen mer’ dem li’,
for Venstre og SD stjal det der gav dem stor succes.
Men så fik man en god ide:

Muslimer stjæler julen – skal vi finde os i det?
Medisterpølsen er i fare, hvad med julesne?
Muslimer stjæler julen – man må ikke nævne jul!
I køledisken finder man nu kun lidt vintersul!
Men heldigvis så var det hele kun en juleand,
og i december da får julen nok en ekstra tand.
Muslimer stjæler julen – goddag, farvel og tak!
Nu endte det som pølsesnak!

I Haderslev er der en hel del gammel tradition,
og det med pølser ved man jo langt mere om end nogen.
Lampe, Vollstedt, Helmuth, Skare og så Bunkenborg
har kunnet det med pølser, og der havde været sorg
i hele byen hvis medisterpølsen var ble’et væk.
Vor’s tårer fik nok Møllestrømmen til at lign’ en bæk.
Men ting kan stadig ske til gavn for os i pølsens by
så Ha’sle’ kan få verdensry:
I Kunsthal Enogtres Nul Nul syr vakse damer løs
på en gigantisk pølse. Man bli’r næsten helt nervøs.
Vist er den bare stoppet fuld af vat og ikke fars,
men andre pølser blegner som en vinterbleg asparges.
Når kvindehænder fermt får pølsen til at vokse frem
kan man bli’ lidt misund’lig – mænd kan også brug’ et klem.
Der’s indsats er prisværdig, vi må bare sige tak
– og ikke mere pølsesnak!

For den rene er alting rent. Hvis nogen synes det er lidt for meget, kunne de have sprunget andet vers over – de var advaret (sådan da!) Selv havde jeg det sjovest da jeg fandt på at rime fars med asparges. Så faldt der noget på plads.

Jeg kan ikke garantere at jeg igen i næste uge kan levere dagsaktuelle vers – den næste er altid den sværeste – men jeg lover at prøve. Så kig igen om en uges tid. Jeg varsler på facebook at ugens indlæg er på plads. Hvis I får lyst til at læse mere, så hold det ikke for jer selv. Giv navnet på min blog videre til vennerne.

Mettes danske jordbærbed

I min barndom i Thy holdt vi kun Thisted Amts Tidende, en partitro venstreavis. I den lettere ende af indholdet var der hver uge en sang skrevet af “Per Nilen”, hvor den politiske situation blev udlagt i skæmtsom form med venstrebriller. Hovedfjenden var Socialdemokraterne. Ikke alle sange var lige velskabte, og der kunne  halte et rim her og en versefod der. Men sådan må det være når der skal leveres på kommando. Jeg får det på samme måde som “Per Nilen”, nu jeg har vist alt frem hvad Sangfabrikken har liggende på lager som tåler dagens lys. Så i denne uge har jeg skrevet en sang i “Per Nilen”-stil. Her er en sang som handler om aktuelle forhold, og Socialdemokraterne bliver ikke kun rost for landets ledelse. Melodien er valgt under indtryk af den tilstundende højtid.

Mel.: På loftet sidder nissen…

Hvad pokker er der sket med Mette Fred’riksen?
Ja, hende – statsministeren!
Som har udnævnt sig selv til ægte børneven.
Det’ svært for os at ku’ få øj’ på den.
For ud’ i Sjælsølejren sidder mange
børn der er rigtig bange.
Såd’n føles det når man er ta’t til fange
og bor med bisser tæt i ring.

I stedet er hun nu ble’et rent besat af skræk
for folk der går og laver bræk
og sprænger biler med trotyl og dynamit.
Og den slags er jo også noget skidt.
Så nu bekæmper man den svenske fare!
Og vi troed’ de var rare…
Så streng kontrol, det manglede da bare!
som man før gjord’ i DDR.

Men det er ikke bare over Øresund
at man nu tjekker folk fra Lund.
For Storebælt bli’r lukket snart hver anden dag
så det er næsten ble’et en vanesag.
Og nu vil Mette ha’ os overvåget.
Hendes grund er lidt tåget.
Måske er det en smule gak i låget,
men sådan føler hun sig tryg!

Og har du tænkt du vil gå ad forbryd’lsens vej
så vid at man har kig på dig.
Et kamera genkender snart dit kontrafej!
Det nytter ikke at du siger nej,
for alle dine data er ble’et høstet.
Falder det dig for brystet
så kan det vær’ du føler dig lidt trøstet
for alle er i samme båd.

Ja, hvad pokker er der sket med Mette Fred’riksen?
Mon Pia Kjærsgaard går igen?
For Mette er nu kun en skygge af sig selv,
og det er jo trods alt et held
at hele højrefløjen går og skranter
når sydsvenske bander
kan skabe vild panik på disse kanter
i Mettes danske jordbærbed.

Og så var den ikke længere. Kunne jeg godt have ønsket at jeg havde skrevet en mere helstøbt vise til jer? Jovist. Den med jordbærbeddet virker kun for folk med god hukommelse: Mette Frederiksens nostalgiske minder i sin åbningstale i Folketinget om forne tiders vejsalg af frugt og grøntsager med selvbetjening i en papkasse, hvor ingen kunne drømme om at snyde. Og er der i det hele taget fokus nok på emnet? Jaja. Værst er det selvfølgelig med den dagsaktuelle gode nyhed at politikerne endelig har besluttet at slippe børnefamilierne ud af Sjælsølejren – det trækker unægtelig tæppet lidt væk under første vers.

Jeg håber læserne får nok fornøjelse af mine rimerier til at bære over med mangler og skavanker. På engelsk har man ordet “doggerel”. Det dækker over pjattede vers hvor skønheden og regelmæssigheden viger for spontaniteten – “dårlige” vers. Det passer vist meget godt her. Om det bliver kønnere i næste uge? Det må tiden vise.

Vi ses om en uges tid i Sangfabrikken.

Min revysangbog

I denne uge bliver alle læsere stillet lige – såvel gamle trofaste fans som førstegangsbesøgende. I ugens opslag kan I læse – og synge – samtlige sange jeg skrev til Haderslev Revyen i år. De står i samme orden som de blev brugt i revyen.

Introsangen – Hurra for Ha’sle By

Melodien er “Hooray for Hollywood”, og I kan høre originaludgaven her.

Hurra for Ha’sle by
Domkirken ligger lunt i lindes ly.
Man går en aftentur ved Inderdammen

i fryd og gammen mens solen synker i vest.
Til alle sider ses gæs som skider
og det er ikke alle der syn’s det’ en fest.

Hurra for Ha’sle by
Man hører hornmusik i vilden sky
når fredag middag man ser vagtparaden
gå hen ad gaden – ja, livet passerer revy
Og torvevrimmel gør dig lidt svimmel
Hurra for Ha’sle by!

Hurra for Ha’sle by
hvor politiet nu skal sige fy
hvis de ser damer gå omkring formummet
i gaderummet som de gør det udenlands.
Mon det er målet med fut i bålet
som hvis man brændte ægte hekse til Sankt Hans?

Vi kan li’ Ha’sle by
for når man nu skal lave en revy
så kan man sagtens lave grin med masser
der ikke passer her i vor’s lille by
så byens rødder får kolde fødder –
Velkommen til vor’s revy!

Geil ta’r aldrig fejl!

Jeg skrev nummeret med en indledende monolog, så den får I også med. Men min forfatterkollega Karen Skøtt overtrumfede mig med en sketch hvor Geil bliver interviewet af JyskeVestkystens udsendte medarbejder. Jeg var noget forbitret over at se min måske bedste, i hvert fald mest ondt satiriske tekst gå i vasken, men Steffen Benkjer, som spillede Geil i revyen, reddede sangen på målstregen. Han sang den som rosinen i pølseenden på Karens sketch – dog med det midterste vers skåret ud. Indholdet af verset var der allerede gjort grundigt rede for i den ret så lange sketch.

“Mojn, mojn ålle I søde menske. A e Geil.

Ja, det er mig der e bormeste hee i Ha’sle. A e så goi te å snakk synnejysk – a ka snart ett snak det dee rigsdansk – i hver fald et no det er nauen a min velgere der hør å et. Og a æ SÅ SJOV. A tøjs det e så glant å forteel nauen vitse å synnejysk. Kinne I den dee me æ pich dæ skuld te bal i Tovtlund? Hon køe fejl i e rundkørsel i Gabøl å kom te å kør te Vojens. Det bløw hun så kjew a at hon køe hjem igen.

Ja, hon va fra Gram. Det er a osse. Det er et dejle sted. Der er så manne fortidslevninge. Men no ska wi itt dvele ved æ fortid – det tøjs a itt. Vi ska se fremae.

Å så må vi slå en strech øwe de hele. Det tøjs a. Læ wos glemm åll de slemm – ja, det er mi nye motto. Det rime!

Det lye kønnere end ”Stem ikke på Geil – han er en fejl”. En ka nok høe te det e itt naue en echte synnejye ku ha søi.

Det er itt så manne mee dæ snakke mæ mig henn å e råjhus. Og nee å e havn – å VUC – dee mo a helle itt komm mee.

A sitte så tit å mit bormesterkontor og synge for mig sjel om hwoen det ku gå så galt:

(Mel.: Ih, hvor er det kommunalt – hør originalen her)

Når man er borgmester i en by som Haderslev
dirigerer man et stort orkester.
Og hvis nogen spiller falsk så må man ta’ de tæv
der må komme. Og jeg er en mester
i at ta’ imod de øretæver som det gi’r.
Alting glider af på mig som søm på en fakir.
Det gik galt på VUC
Min succesrate ku’ ikke blive ve’
Jeg blev fedtet ind i et bestyr’lsesansvar.
Først lidt småting af den slags jeg sagtens kan klar’.
Men da vupti millioner mangled’ rundt i øst og vest
sluttede min ansvarsfrie fest.

Som borgmester får man adgang til de gode ben.
VUC var fra den bedste hylde.
Til at kapre formandsposten var jeg ikke sen
og jeg glæded’ mig til at udfylde
rollen som en køn agtværdig kransekag’figur
i bestyr’lsen mens jeg sad og fik en lille lur.
Det var noget jeg ku’ li.
Direktøren var så fuld af energi.
Skolen kørte bare på den store klinge!
Skønt at høre kasseapparatet ringe!
Det var næsten som at vær’ med til at vind’ i matador
når jeg sad på direktør’ns kontor.

Men så blev det li’som da Titanic den gik ned:
Alt var helt OK på første klasse.
Ingen aned’ uråd før det hele gik i skred
– pludselig så skete der en masse.
Pist væk borte var den geniale direktør.
Mens vi andre sprælled’ desperat i pressens klør.
Og nu er der no’n der sir
at det også lidt er min fejl – arh hvad gi’r
I for sådden en gang snak. Og inden længe
har man glemt hvorfor det kosted’ mange penge.
Det’ en storm i et glas vand så sandt som at jeg hedder Geil.
Og om den slags ta’r jeg aldrig fejl!

Å no mo I ha mæ undskyldt. A ska hen og sij på mit borchmestekontor igjen.”

Klip fra JyskeVestkysten:

Hjemmeværnsgrænsekontrollens sang

Jeg undrede mig lidt over at sangen i revyen bliver sunget af to grænsevogtere med et fantastisk humør og fællesskab, når den i grunden handler om en enkelt grænsevogters ensomhed og kedsomhed. Men humøret smittede gevaldigt af på publikum, og jeg måtte også bare overgive mig. Det blev flot!

(Mel.: Manden på risten – hør melodien i originaludgaven her)

Her står jeg og vinker ved grænsen
og det er en dejlig tjans.
Jeg kontrollerer at Jensen
som nu har vær’t udenlands
rent faktisk ser ud som os danske
hvis hår ligner lev’rpostej.
Men fri os for de udenlandske –
dem sender vi samme vej
tilbage hvorfra de er kommet.
Det er derfor at jeg står på vagt.
Måske er jeg en smule vommet,
men min pondus udstråler magt.
Jeg smiler og vinker og plirrer
med hovedet lidt på skrå,
for det’ jo en tanke der pirrer,
men der’ godt nok kun ganske få
af anden etnisk herkomst som ydmygt banker på.
Jeg står og venter. Men tid’n er gå’t i stå.

Dengang jeg kom i Hjemmeværnet,
da var det en anden sag.
Med hjelm, uniform og maskinpistol
gav vi Ivan det glatte lag.
Nu står jeg og kigger på biler
i den linde strøm af trafik.
De har bar’ vær’t ned’ for at handle
øl, Nutella og så lidt slik.
Når jeg’ar stået her tem’lig længe
kan jeg savne en god passiar.
Mine mundvig’ begynder at hænge
og jeg føler mig lidt til nar.
Jeg skutter mig lidt imod kulden,
men der er lang tid igen
til at jeg end’lig bli’r afløst.
Så hold ud nu, min fine ven.
Gid der ku’ komme en storm der har vindstyrke tolv
som blæste grænsekontrollen langt fa’n i vold.

Kanotur på Ha’sle’ Dam

Jeg er en stor fan af den norske viseforfatter og -sanger Alf Prøysen, og jeg kunne ikke stå for fristelsen til at skrive en dansk version af hans klassiker “Så seile vi på Mjøsa” (hør Prøysens egen version her). Det er ikke den mest enkle sag, men Pia Lindblad leverede en sprød og smuk version i revyen. Desværre fik jeg besked på at skære et vers ud, og det gik så ud over verset om motorstøj i Skrydstrup. Pia ville nu hjertensgerne have sunget alle de mange ord.

Blandt alle verdens stæder
er Ha’sle’ en juvel!
En by med mange glæder –
i hvert fald en hel del.
Her’ kunst og kultur
og yndige fru’r.
For os er der nu kun en ting der dur:

(Refræn:)
At sejle rundt i kano ud’ på Has’le Dam.
Fra Vandrerhjemmets brygge
er det bare lykke
at glide ud på vandet der ligger som et spejl
hvor joller vugger blidt med håb om luft i deres slappe sejl.
Og kano’n glider langs det høje siv et kvarters tid
To ænder skræpper op, men ellers sker her ikk’ en skid.
Og på den anden side, bag ved Mågeø’n,
ses murstenskolossen
kæmpelegoklodsen
Ha’sle’s gamle sygehus, som nu er en ruin,
og hvis man sku’ bli’ syg så må man køre halvvejs til Berlin.

Men her på Dammen er alt
en sommerskøn idyl.
En herlig lugt af ølmalt
og plukkemoden hyld.
Der’ fred på vor jord –
på himlen er spor
fra Skrydstrups nye jagerfly. Vi tror…

(Refræn:)
…at folk der bor i Skrydstrup hurtigt vænner sig
til jetmotorers fræsen.
Hvorfor være kræsen?
Det hygger med lidt motorstøj, så vær nu ikke sart!
Og når vi sejler rundt i kano syn’s vi her er vældig rart.
Vi gi’r den gas med årerne og når frem til Bergs plads.
En kaffetår på bænken og måske et lille glas.
Så ud igen på vandet, solen bager ned.
Vi driver li’ så stille.
Ved Sofies Kilde
er luften tyk af myggedans, så vi ror hurtigt væk.
En fisker står ved bredden – ham vil vi ønske knæk og bræk.

(Slutrefræn:)
Nu ser vi i det fjerne at Ha’sles silhouet
spreder sine arme
med sin egen charme
som en Tornerose der lokker os i favn.
Og aftensolen synker. Måske skal vi snart søge havn.
For jollerne på Dammen er jo alle sejlet hjem
Og pluds’lig bli’r her søgang mens en dambåd stævner frem
med et læs pensionister der har vær’t på tur.
De skal hjem til byen – de har bestilt menuen
stegt flæsk med persillesovs – det mætter absolut!
Vi lægger til ved bryggen – og nu er denne vise slut.

Trump og Mette

Revyens store udstyrsnummer – juhupiger, flotte kostumer, orkestret i højeste gear. Jeg leverede så ordene.

Mel: Pretty Woman (hør originalen her)

Åh Mette, lille snuskegris
Jeg har sådden fået lyst til is
Åh Mette – jeg vil købe Grønland af dig
Du må ikke sige nej (Pussy!)                          Mette river sig løs, korslagte                                                                                                           arme: Nej!
Nasty woman, tænk du sa’e nej
Nu har du jo rigtig kvajet dig
Nasty woman, fra det lille småslatne land
Jeg skal vise dig hvad jeg kan
Og nu vil jeg blive væk
Tænk at du ku’ vær’ så fræk
For til mig da si’r man aldrig nej
Jeg’ så vidunderlig
Kvinder vil så gerne gi’
deres trusser og det der’ indeni
Jeg’ den bedste
hver eskimo
vil bare elske
min blepopo                Trump falder på enden, spræller med benene.

Lyd: ritsch fra grammofonnål, Mette hiver ham på højkant, forspil fra musikken

Mel: Oh Carol (hør originalen her)

Åh Trump!
Kan vi råde bod?
Du blev så såret
da du blev sagt imod.
Jeg sagde
At det var absurd
Li’som du tro’de
Det nok gik som smurt.

Tænk så synd det er for vores dronning.
Hendes majestæt
Ville jo gerne
Ha’ lagt dig over knæ’t
Så du ku’ ha’ lært no’et levemåde
Om hvad der’ til salg
Du kan godt glemme
Alt om dit genvalg.

Trump er kommet på højkant, men kaster sig bejlende på sine buttede knæ – talesynger nyt Oh Carol-vers:

Åh Mette – du er wonderful
En rigtig godte – du’ det pure guld
Så glem nu de slemme ækle ting jeg sa’
Men husk – jeg kan ta’ hvad jeg vil ha’!

Mette ta’r ham i øret og slæber af med ham, synger videre

Hvad skal vi nu gør’, for såd’n en baby
Er langt fra stueren
Nej, hvor her stinker
Vi må ud og skifte bleen
Det er godt at han er am’rikaner
Pi’r, gi’ mig en hånd
Han returneres expres med Airforce One.    

Korpiger hjælper med at slæbeTrump ud – Musik spiller outro: Hit the road, Trump!

Finalesang: Hurra for Ha’sle’ by!

Mel.: Hooray for Hollywood

Hurra for Ha’sle by!
Nu er det altså slut på vor’s revy.
Hvis I fik moret jer i et par timer
med grin i stimer, så gik det li’ som det sku’.
Men tid’n er gået og I har fået
hvad det ku bli’ til denne gang så vi si’r nu:

Hvis I får lyst til mer!
Så er det næste efterår det sker!
Vi disker gerne op med nye løjer
som jer fornøjer, vi har nok af ideer.
Lidt af det grove, lidt af det sjove.
Glæd jer – HER BLI’R MEGET MER’!


Og så de apokryffe – dem der ikke kom med i revyen.

Britta Nielsen og Thomas Borgen

Mit bud på en Britta Nielsen-sang var nok bare ikke sjov nok. Jeg skrev den i bedste Brecht-stil på Mackie Messer-sangen fra “Dreigroschenoper” (hør originaludgaven her). Jeg placerede sangen i en minisketch som også var rigelig svær at lave sceneteknisk:

“Hun parkerer i en handicapplads, en parkeringsvagt springer frem bag en bil med et:

”AHA – nu vanker der en bøde! Skammer De dem ikke, lille De?”

”Uhadada, det er da noget værre noget! Mon ikke den søde parkeringsvagt har kigget forkert?!”

”Selvfølgelig har jeg ikke det!”

”Det er nu ikke altid tingene er som de ser ud til! Det får jeg pludselig lyst til at synge en sang om!”

Britta Nielsen og Thomas Borgen – Melodi: Mackie Messer

Britta Nielsen
gik i garnet
langt om længe
Det var hårdt
120
millioner
fik hun brugt op

en rekord

Det er småting
når man tænker
på hvor meget
Danske Bank
tjente før de
blev forstyrret
af en ækel
sladderhank

Hundredvis af
milliarder
på et estisk
vaskeri
tryllet rene
med lidt bonus
gennem bankens
talmagi

Direktørens
rene hænder
dufter kun af
renseri
Man si’r penge
lugter ikke.
Det kan der vær’
sandhed i.

Thomas Borgen
Britta Nielsen
Ham Stein Bagger
Amdi P
Alle har de
Inspireret
Til hvordan man
Får succes

Og min bil står
Fint parkeret
Ros mit ini-
tiativ
Først til mølle
får først malet
– Pyt med andres
sølle liv…

”Så nu kan De da vist godt se, hr. Parkeringsvagt, at den bøde – den er da helt ude i hampen!”

”Nå ja, det kan jeg da godt se. Man må følge med tiden! Tak for de kloge ord! Det gav sørme noget at tænke over!” (går)

(Hun blinker til publikum, hvisker) ”Går’en, så går’en!”

Tulle og Pernille

Sangen handler om Tulles og Pernilles forsøg på stemmefiskeri i det sønderjyske i marts, da de under stor pressebevågenhed holdt et offentligt møde på Folkehjem i Åbenrå. Så meget presse havde de ikke fået i dag, og de to højrenationale politikere er også knap så meget revyguf.  Det er ellers en fin sang, men med meget begrænset aktualitet. Jeg vidste godt at den ikke var til revyen, men havde bare lyst til at skrive den. Melodien er “Hvordan får jeg ram på en mand?” fra musicalen Annie Get Your Gun. I kan høre Daimi synge den originale sang her.

Start med videoklip fra Tulles og Pernilles møde på Folkehjem. Pernille kommer med sit “Er du klar” – klippet fryser på Tulle mens han prøver at finde en grimasse der kan passe.

Sanger kommer ind med grotesk blondineparyk på hovedet.

– Nu har jeg også tænkt på at gå ind i politik! Ja, for det kan da ikke være så svært. Hvis Pernille kan, så kan jeg også! Jeg er en stor pige der har lært at sige nej! Fingrene væk! Hold dig i skindet, din gejle… Ja, det handler altså ikke om ham Gejl denne gang. Der er ellers nok at ta’ fat på der!

Nu skal I høre:

(Mel.: Hvordan får man ram på en mand?)

Der var et rivegilde
da Tulle og Pernille
krydsed’ klinger i Åbenrå.
De var ude på skrammer,
slog med den store hammer,
og hvorfor var jo let at forstå.
For hvor skoen klemmer,
det er de gule stemmer
som de jo håber på at få.
Begge kørt’ i samme rille,
men så var det Pernille
tramped’ på Tulles ømmeste tå:
Er du klar? Er du klar?
Tulle mumled’ nervøst: Hva’behar?
Når bidske madammer
gi’r gentlemænd en lammer
er det tit svært at find’ på svar.
Det var slut med romancen,
Pernille øjned’ chancen
til knockoutsejr før tid.
Og hun var ikke blid –
Tulle kom til at ligne en nar.

De sønderjyske stemmer
kan købes for en femmer
hvis man bare er national.
Og Pernille har luret
hun får vælgern’ ind i buret
når hun blot gi’r et danskhedssignal.
Ja, man må vær’ tyd’lig
og være mest modbyd’lig
mod hver en’ste mørklødet karl,
Gi’ de sorte en på bolden
med blondinehår på knolden
– frem for alt må man vær’ national!
National! National!
Frem for alt må man vær’ national!

(pause – tager parykken af, går frem til scenekanten)

Måske Pernille glemmer
når man skal høste stemmer
må man godt vise mer’ moral.
For de fleste vælg’re flygter
li’så snart de går og frygter
det  bli’r værre og værr’,
råber vagt i gevær –
Hendes hadpolitik – den er gal!

Ja, det var næsten profetisk! Og det er så alt i denne omgang. Hvad jeg disker op med i Sangfabrikken i næste uge er jeg ikke klar over i skrivende stund. Hver en stump på lageret er vist brugt op, og Sangfabrikken har ingen bestillinger på nye viser. Men fortvivl ikke – jeg skal nok finde på nogen rimerier i næste uge der kan dulme de værste abstinenser.

Haderslev Revyens slutsang

I denne uge har Sangfabrikken fokus på slutsangen til Haderslev Revyen. Det var hele tiden meningen at slutsangen skulle være et ekko af åbningsnummeret, som jeg skrev med let hånd allerede i september for et år siden. Det blev til et glimrende nummer, og skuespillerne var rigtig glade for teksten. Jeg skrev så de andre ting til revyen i mellemtiden, men da der var gået snart et års tid, måtte jeg i gang med slutnummeret. Jeg havde hele tiden sagt til mig selv og andre at det nok skulle skrive sig selv, men sådan kom det ikke til at gå.

Udgangspunktet var åbningsnummeret – melodien er “Hooray for Hollywood” (hør den her.):

Hurra for Ha’sle by
Domkirken ligger lunt i lindes ly.
Man går en aftentur ved Inderdammen

i fryd og gammen mens solen synker i vest.
Til alle sider ses gæs som skider
og det er ikke alle der syn’s det’ en fest.

Hurra for Ha’sle by
Man hører hornmusik i vilden sky
når fredag middag man ser vagtparaden
gå hen ad gaden – ja, livet passerer revy
Og torvevrimmel gør dig lidt svimmel
Hurra for Ha’sle by!

Hurra for Ha’sle by
hvor politiet nu skal sige fy
hvis de ser damer gå omkring formummet
i gaderummet som de gør det udenlands.
Mon det er målet med fut i bålet
som hvis man brændte ægte hekse til Sankt Hans?

Vi kan li’ Ha’sle by
for når man nu skal lave en revy
så kan man sagtens lave grin med masser
der ikke passer her i vor’s lille by
så byens rødder får kolde fødder –
Velkommen til vor’s revy!

Skriveriet af slutsangen på samme melodi gik anderledes trægt. Det tog mig dage, men endelig havde jeg flikket en tekst sammen:

Det var så vor’s revy
Nu har vi sagt det sidste kykliky
Nu har vi givet kendte no’en på frakken
og hak i lakken – det syn’s I sikkert var sjovt.
Stafet for fede – føj for den lede.
I grinede så højt det næsten var lidt flovt.

Vi fik gjort kål på Geil
som alle har forstået er en fejl.
Men han er faktisk rigtig sød, den gamle,
Og hvem kan hamle op med den sære snegl
der vogter grænsen. Intelligensen
ku’ man ha’ lagt på en negl.

I kom på kanotur
på Ha’sle’ Dam med et par turteldu’r
for såd’n et småromantisk hyggestykke
kan godt gør’ lykke – det kan ingen syn’s er for tamt
bortset fra børster der går og tørster
efter no’n skal føle sig modbyd’ligt ramt

Det var så vor’s revy
Og hvis en sketch måske var tung som bly
så har I hurtigt glemt det, for i aften
har I følt kraften med sang i vilden sky.
Så gå nu ud og nyd by’n – – langt langt bedre end fjernsyn
– – – hurra – for – Ha’ – sle – by !

Jeg skrev ud fra mit indtryk af revyen som den var på det tidspunkt. Og det var at “Stafet for fede” i hvert fald ville være sjovt. Desuden syntes jeg ubeskedent at et par af mine sange i revyen kunne fremhæves.

Men chefen var nu ikke umiddelbart begejstret.  Hun syntes Geil havde fået nok på frakken allerede i løbet af revyen, så det var lige lovlig skrapt direkte at kalde ham en fejl en gang til. Rosen til “Stafet for fede” var på kanten af fatshaming. Desuden var hun heller ikke vild med at sangen mindede om sketcher der var tunge som bly. Og om det så var “Nu har vi sagt det sidste kykliky” – så var det også lidt for meget.

Efter en sej fødsel er mor altid glad for sit barn uanset udseendet, så jeg var ikke  tilfreds med den melding, men kunden har jo altid ret. Så jeg lavede en ny udgave med lidt moderation, men stort set den samme sang. Kun sidste vers var helt nyt:

Det var så vor’s revy
Med højt humør og sang i vilden sky
Mon ikke I ku’ li’ hvad I har fået –
Når’t år er gået, så laver vi en ny.
Til næste sommer bli’r der en ommer!
Hurra for Ha’sle’ by!

Bedre, sagde chefen. Men hun var stadig ikke tilfreds, kunne jeg høre. Den gik jeg så og tyggede på et par uger, så gik jeg i gang igen. Det var klart hvor jeg skulle hen: Geil skulle ud af sangen. Hvis han kom og så revyen, ville det ikke være sjovt for ham at få et ekstra hak på vejen ud ad døren. Så mine tanker gik i mere generel retning. Jeg sad og puslede med f.eks.

Mon en og anden fik sved på panden
og vred og vendte sig som når man steger ål?

og

Sku’ vor’s revy ha’ været mere from?
Men hvis man skulle stryge alt det grove
Så dør det sjove, som cola uden rom

Godt nok, men det kørte ikke rigtig for mig. Så gik det op for mig at jeg var ved at falde i den samme fælde igen. Slutsangen er ikke tiden og stedet for egocentrisk tekstanalyse. I stedet skulle slutsangen minde publikum om en overstået fornøjelse og love endnu vildere løjer til næste år. Kun to vers – for der er ingen grund til at være lang i spyttet når alles tanker handler om at nu er det snart forbi.

Dette var hvad det blev til:

Hurra for Ha’sle by!
Nu er det altså slut på vor’s revy.
Hvis I fik moret jer i et par timer
med grin i stimer, så gik det li’ som det sku’.
Men tid’n er gået og I har fået
hvad det ku bli’ til denne gang så vi si’r nu:

Hvis I får lyst til mer!
Så er det næste efterår det sker!
Vi disker gerne op med nye løjer
som jer fornøjer, vi har nok af ideer.
Lidt af det grove, lidt af det sjove.
Glæd jer – HER BLI’R MEGET MER’!

Og nu var chefen glad! Faktisk blev hun gladere og gladere og var helt begejstret for slutsangen efter den stod sin prøve på scenen. Jeg er tilsvarende glad fordi jeg fik konstruktivt modspil, for det blev da til et par søde vers.

Ja, det var så en lille rundtur i selve værkstedet i Sørens Sangfabrik. Der bliver skrevet, og der bliver visket ud. Jo mere der viskes ud, jo finere bliver det – poleringen er vigtig. Hvor meget knofedt der bliver lagt i det – det er ikke noget man skal kunne se bagefter.

Sangfabrikken kommer igen i næste uge – der er ikke længe til! I kan glæde jer til at læse hele sangbogen fra Haderslev Revyen på en gang, og så får I et par tekster oveni som ikke kom med i revyen.